Litt om meg og syinga mi

Når jeg tenker etter så har jeg ikke så verst sybakgrunn. Det var bare starten som gikk litt trått. Jeg drømte meg tidlig bort i alle de fine dukkeklærne jeg kunne tenke meg å sy.









Min ellers svært så håndarbeidsglade mor, ga beskjed om at jeg ikke kunne forvente noen hjelp derfra. Hun ble nemlig nervøs av å sy på maskin. Det var antageligvis tanken på å sette saksa i stoffet som fremprovoserte en nervøs reaksjon. "Tenk om jeg klipper feil og ødelegger det fine stoffet?" Denne følelsen har vel noen og enhver kjent på.

Allikevel kan jeg huske hjemmesydde vindvotter og jakker, ei tøff snekkerbukse og et påkrevet rødt nylonskjørt i anledning barnekoret jeg hadde meldt meg inn i. Sydd av nytte, heller enn av glede.

Det var min noen år eldre kusine, Aud, som først lot meg slippe til ved symaskina. Med vår felles interesse satt vi time etter time fordypet i forskjellige prosjekter. En sommer dro vi symaskina ut i hagen og sydde to dager i strekk. Resultatet ble en lilla, vattert jakke.

Det hender at symaskina går varm...

Interessen var så stor at jeg søkte meg inn på folkehøyskole med tekstilforming som linjevalg. Dager og kvelder på formingsrommet med te og prat om det som interesserte mest; gutter og syprosjekter. Rekkefølgen er ikke tilfeldig. Deretter ble det et halvt år med søm og et halvt år med vev på Hamar. Også der gikk diskusjonene høylydt om ovennevnte. På denne tiden var klesskapet fullt av hjemmesydde klær inkludert noen fantastisk flotte buksedresser..

Da årene med små barn kom sydde jeg nok et og annet plagg, men rikelig med arveklær og butikkene bugnende av nusselige og billig barnetøy var det liten vits å sitte time etter time ved symaskina.

Den som syr trenger bånd og tråd i all verdens farger..

Interessen for lappeteknikk kom først etter at jeg fikk tilsendt en quiltebok fra Håndarbeidsklubben for noen år siden. Farger og mønstre fasinterte meg. Jeg studerte boken til minste detalj før jeg dro ut for å handle de første quiltestoffene, og det ble starten på en flere års quilteperiode hvor jeg produserte mengder av duker og brikker, toalettmapper og puter. Det hele bare sluttet brått. Jeg visste ikke helt hvor jeg skulle gjøre av alt jeg lagde. Familie og venner var overdosert, og moten tilsa minimalisme. Minst mulig stasj, noen ytterst få pynteting, helst designet av rike og berømte designere. Husflid var ut.

(Disse sakene er hentet fra tidligere innlegg: Fra ufo til hfo, Fire par mug rugs er ferdig, og Èn snørepose blir til to,) 

Slik ble det så godt som full stopp i ca. fire år før jeg rundt juletider ble introdusert for bloggeverdenen gjennom Elisabeth. Det åpnet en ny verden for meg. Lite visste jeg om alle likesinnede som finnes rundt omkring, ikke bare i Norge, men hele verden! Jeg fikk pusset støv av symaskina og jeg var i gang igjen

- i full gang!

Fra innlegget ferdig med nok et bokomslag.

P.s. Det kommer mer spesifikke innslag med dukkeklær og "småhus" om litt. D.s.